Category Archives: Drikker

Om gresk vin (for vanlige folk), del 2

Les Om gresk vin, del 1 her.

Jeg kunne begynt med å fortelle hva Stavanger domkirke og retsina har til felles, men venter litt med det. For i boken Kretadøgn skriver Tove Nilsen så fint om retsina. Om å ligge på stranden i brennende varme, om å reise seg fra sanden, svett, glødende, tørst, og så gå på støvete veier mellom tørre strå og pulveriserte blomster, for så å endelig komme utmattet fram til tavernaen. Bestille retsina. Få retsina. Helle den opp i glasset og ikke drikke med en gang, men vente, vente, se på den iskalde retsinaen som duggdråper seg på glasset, kjenne strupen tørke, ville, ville, ville drikke retsina, men kjenne etter litt mer, kjenne litt for lenge, på tørst og støv og pergamentstrupe, sitte litt mens heten svir en allerede ulmende kropp, støvet danser i solspruten, kondensdråper sildrer, se men ikke røre,  stråler skinner i iskald, gyllen resina, men vente, vente.
Og så, endelig, drikke.
Det var sånn jeg begynte å drikke retsina. Jeg ville kjenne den følelsen. Må-ha-retsina-følelsen. Det er slett ikke sikkert jeg har referert Tove Nilsen riktig, jeg har ikke boken foran meg og det er lenge siden jeg har lest den. Men du skjønner tanken. Retsina er langt i fra min favorittvin, men på solbrennende dager, sammen med en fiskemezedes-lunsj, er det akkurat det som skal til.

Retsina er hvitvin (noen ganger rosévin) tilsatt harpiks/kvae. Man antar de gamle grekerne forseglet de keramiske vinkrukkene sine med harpiks, slik at det ikke skulle komme luft til og ødelegge vinen. Retsinavin er blitt laget i minst 2000 år i Hellas, men det er noen år siden den var den foretrukne vinen i Hellas. Faktisk kjenner jeg ikke en eneste greker under 50 som bestiller retsina til maten sin. Og helt sikkert ikke sant, men det fortelles at Sigurd Jorsalfar (1090 – 1130) drakk så mye ufortynnet retsina at han døde av det. I så fall må han ha tatt vinen med seg fra Konstantinopel tilbake til Norge, for han døde her, etter å ha bygget Stavanger domkirke – fordi han trengte å ansette en biskop som ville godkjenne at han skilte seg. Litt av en villbass, den Sigurd. Men nå er vi langt ute på viddene, selv om jeg nok bør legge til at du faktisk kan fortynne retsinaen med iskaldt vann, og det er lurt om du skal drikke den som tørstedrikk.
Har du lyst å smake retsina, så vit at mengden harpiks varierer. Malamatina og Kourtaki er gode begynnerretsinaer, så kan du jo se om du blir tøffere etter hvert.

Så over til en annen gresk spesialvin: Mavrodafni. Jeg tør påstå at om du liker portvin, liker du mavrodafni. Vinen lages ved at den gjærer og lagres lengre enn vanlig vin, opp til seks år Den er søtlig og har et høyt alkoholinnhold til vin å være, ca 15 prosent. I glasset får du en rødsvart vin som smaker rosiner, plomme, karamell, kakao… Den er god til kaker, selv tar jeg gjerne et glass etter maten, i stedet for dessert, eller (godt avkjølt) som en aperitiff.
Temperatur, ja. Mavrodafni serveres lett avkjølt, de ulike produsentene anbefaler ulike temperaturer, men sånn pluss – minus 13 grader er vanlig, bortsett fra de mest eksklusive som liker seg på 16 – 18 grader.
Produsenten som regnes for å være den beste mavrodafnimakeren er Achaia Clauss, etter hr. Clauss fra Bayern. Han anla en vingård ved Patra på Peloponnes i midten av 1800-tallet. Mavrodafni betyr egentlig sort laurbær, men det sies at Clauss hadde en kjæreste som het Dafni, og hun hadde så vakre sorte øyne at han oppkalte denne deilige vinen etter henne.
Mavrodafni er også ingrediens i en av de beste middagsrettene jeg vet om: Moschari me damaskina / Okse med svisker.

Til slutt skal jeg kort nevne en annen god dessertvin: Vinsanto er en rik, gyllen, søtlig vin som passer både til kaker, tørket frukt og ost. Vinen kommer fra øya Santorini, og må ikke forveksles med italienske Vin Santo, selv om de ikke er så ulike, i og for seg. Vinsanto lages ved at druene får henge og soltørke på vinstokkene før de sankes, og slik har vinen blitt laget siden antikken.

For print, kopier url: http://wp.me/p14Y1j-r3 og trykk på knappen: Print

Om gresk vin (for vanlige folk), del 1

Jeg er ingen vinekspert, derfor kan jeg ikke gi råd om den beste hvitvinen eller den rødvinsflasken som gir mest for pengene. Jeg kan altså ikke skrive for vineksperter, men gi noen tips til ”vanlige folk” som vil vite litt om helt vanlige hverdagsviner før de drar for å nyte vin og mat i Hellas. For selv om jeg ikke er en vinekspert, drikker jeg jo vin rett som det er, både i Norge og Hellas.

Her skal det selvsagt handle om greske viner, og først vil jeg skrive litt om det jeg vil kalle ”tavernavin”. De fleste tavernaene (og ouzeriene og grillrestaurantene og hva de nå heter alle sammen), har vin på fat. Av og til hvit, av og til rosé, av og til rød, sjelden alle tre. Jo mindre stedet er og jo lengre utenfor allfarvei stedet ligger, jo større er sjansene for at de bare har én type. Men om du kan velge, velg hvitvinen. Den er som regel best, og den er kald, noe som ikke alltid er tilfelle for rødvinen. Og 25 grader varm rødvin er aldri godt.

Det greske kjøkkenet (og jeg forutsetter at du spiser gresk når du er i Hellas), er rikt på grønnsaksretter, retter med bønner og linser, lyst kjøtt og mat fra havet. Altså passer hvitvin best til dem uansett. Men selv til en kjøtt-tung stifado eller et grillspyd med svin går det faktisk helt fint med en slik iskald, frisk og lett hvitvin som tavernaene pleier å ha.  Synes jeg, men det er kanskje fordi jeg spiser mye ”grønt” sammen med det, eller kanskje fordi jeg er blitt vant til det.

Foretrekker du rødvin, be gjerne om å få isbiter til den. Fatvinen tåler godt det, iallfall synes jeg det er bedre å kjøle ned glasset med en isbit enn å drikke rødvin med badetemperatur.  (For øvrig er det uansett feil å drikke romtemperert rødvin. Uttrykket romtemperert kommer fra en tid da vi hadde det kaldere i hjemmene våre. Noen få rødviner skal drikkes på 18 grader, de fleste (og alle de billige), smaker best om de holder pluss/minus 15 grader. Det sier selv vinekspertene.)

Fatvin kan for øvrig være så mangt. Er du i en liten landsby i et vindistrikt, kan vinen være alldeles nydelig sikkert selv for en vinekspert, enten den er rød eller hvit. På et turiststed kan den være fæl eller deilig eller rett og slett den billigste (men ok) kartongvinen tavernaeieren kan kjøpe. Min erfaring er at tavernaviner, iallfall de hvite, som regel er ganske så gode, men jeg går heller ikke på turisttavernaer, så… Uansett. Du vet aldri hva du får. Men det er billig, så du får trøste deg med at du har råd til å la den stå om den mot formodning skulle være udrikkelig, og bestille noe annet i stedet.

Tavernavin kjøper du i kilo; en kvart, en halv eller én kilo. Prisen er bare noen få euro, så er vinen god kan det bli farlig. På den annen side, en lang mezedeslunsj som fortsetter helt til kvelden, med stadig nye kiloer vin, gode venner og god prat, kan det bli bedre?

Noen barer serverer (gratis) et fat frukt eller ost + pølse dersom dere bestiller en flaske eller en kilo med vin. Her fra Roloi i Nafplio.

Vær også klar over at en del barer og kafeer serverer vin fra fat, og den kan være vel så god som flaskevinen de tilbyr, og betydelig billigere.

Og da er vi over på flaskevin. I motsetning til hva som er tilfellet med tavernavin, får du i større grad det du betaler for når du kjøper flaskevin. Men ikke alltid. Hellas har i stor grad andre druetyper enn andre vinproduserende land, så det kan være vanskelig å velge ut fra menyen. Jeg har etter hvert funnet noen favorittdruer, og skal jeg ha flaskevin sjekker jeg først om de har viner laget på disse druene, da vet jeg av erfaring at jeg (nesten alltid) liker dem. Ja, så enkel er min smak.

Mine favorittdruer er, hvitvin først:
Assyrtiko. Det lages både tørre og søte viner av denne druen, jeg drikker nesten bare tørre viner og skriver derfor om dem her. Denne druen gir nemlig skikkelig tørre, likevel fruktige viner med smak av sitrus og noe annet. Eple? Jeg vet ikke. Vidunderlig til gresk mat eller helt alene.

Moschofilero. Masse smak, i følge All about Greek Wine smaker den av roser og fioler med en antydning av krydder. Og vet du hva? Den gjør faktisk det.

Over på rødt. Min favorittdrue her er Agiorgitiko, og jeg har drukket mye slik vin for druen dyrkes i Nemea som ligger i nærheten av Hellas-leiligheten min. Agiorgitiko-vinene varierer (selvsagt) i smak, men er utrolig smaksrike, uten å være verken altfor tunge eller ha for mye tanniner/garvesyre. «Bemerkelsesverdig aromatisk kompleksitet» skriver vinnettstedet. Det lages også en og annen rosévin av denne druen, men rosé er ikke noe det produseres mest av i Hellas.

Igjen, rødvinen, selv om den er på flaske, serveres ofte romtemperert. Spanderer du på deg en god flaske rødvin, spør om temperatur, og om den ikke er avkjølt, be tavernaen om å kjøle den ned. Hurtignedkjøling/vinkjøler til rødvin er sikkert noe vinsnobbene fnyser av, men i Hellas er det heldigvis langt mellom dem.  Likevel er det ikke slik at Hellas er et rent u-land når det gjelder vin. Jo, det har vært det, men stadig flere produsenter setter sin ære i å lage kvalitetsvin, og rett som det er vinner greske viner priser. Skal du unne deg en slik gromgod vin, er det best å gå på en fiin restaurant, som heter estiatorio på gresk, eller besøke en vinhandler (eller en kvalitetsbevisst vinprodusent om du har en i nærheten), og ta flasken med til hotellbalkongen.  Bare pass på serveringstemperaturen!

Les  her om retsina og søte viner.
Her er en ekspertartikkel om ulike greske viner.

For print, kopier url: http://wp.me/p14Y1j-qc og trykk på knappen: Print

Litt om ouzo

Druer, urter, bær og krydder skaper Hellas’ nasjonaldrikk, ouzo (ózå). Drueskall er basisen for alkoholen, og de blandes med anis, koriander, nellik, mint, fennikel, nøtter, kanel, limeblomst… Det finnes like mange oppskrifter som produsenter, men resultatet er det umiskjennelige lakrisbrennevinet.
Øya Lesvos/Mytilini er kjent som selve ouzo-øya i Hellas, og den selger ouzo til resten av landet i stort monn. Men prøv gjerne også den lokale ouzoen, den de lager der du er, som den på bildet, Karonis fra Nafplio.
Noen liker ouzoen bar, andre med is eller vann. Når det kommer vann i ouzoen blir den hvitaktig, fordi anisoljen ikke klarer å løse seg opp i vann. Her en en oppskrift på hvordan ouzo-kjennere mener den blir best:

  • Ouzoglass må være smale. Det er ikke meningen at du skal puste inn lukten mens du drikker.
  • Hvis du vil tynne ut ouzoen, bruk litt kaldt vann.
  • Drikk også gjerne et glass vann i tillegg til ouzoen.
  • Tøm glasset helt før du lager deg en ny drink.
  • Ha aldri is i ouzoen. Da formes krystaller, og drinken blir litt kornete. Det sies også at krystallene forårsaker hodepine og bakrus!
  • Du skal alltid spise litt til ouzoen, enten det bare er noen oliven eller et helt mezémåltid, gjerne med fisk. Å drikke ouzo uten mat til, kaller grekerne ξεροσφύρι, «tørr hammer», kanskje fordi ouzoen kan være litt av et hammerslag mot systemet hvis man får litt for mye av den…

Tsai me dyosmo, meli ke lemoni / Te med mynte, honning og sitron

Hvor gresk er dette? Jeg vet ikke, men det er gresk nok for meg siden jeg har fått oppskriften av Tassoula, en cirka 80 år gammel gresk dame som sier hun har laget dette ”i årevis”. Ikke bare det, mynte, sitron og honning er supergreske ingredienser, så om denne teen ikke er gresk, burde den umiddelbart bli det.

Teen kan både drikkes varm og kald. Hvis du er sånn som meg som en gang i blant kjøpte iste på flasker, slutt med det, og lag den selv heller. Den er sunnere, og (mye viktigere) den smaker veldig mye bedre.

  • 1 bunt mynte- eller peppermynteblader
  • saft av 1 sitron
  • gresk (flytende) honning etter smak
  • 1 liter kokende vann

Pell myntebladene fra stilkene, riv dem opp i to-tre mindre biter, og ha dem i en mugge som tåler kokende vann. Knus dem litt med en langskaftet skje eller lignende. Hell oppi sitronsaft og honning. Jeg er ikke så glad i mye søtt, så jeg bruker et par toppede ss i denne porsjonen. Hell over kokende vann, og rør godt, slik at honningen løser seg opp. La teen stå og trekke i 5 minutter, og rør igjen.
Skal du ha varm te, siler du den over i fire kopper.
Det kan du for så vidt gjøre om du vil ha kald te også, men da er det strengt tatt mer praktisk å sile den over i en ny mugge som du setter i kjøleskapet til teen er iskald. Server med isbiter.

For print, kopier url: http://wp.me/p14Y1j-kn og trykk på knappen: Print

Ellinikos kafes / Gresk kaffe

Har du smakt gresk kaffe? Om du liker espresso tenker jeg at du liker gresk kaffe også. Du kan lage den hjemme i Norge, men det er enklest om du har en briki, den smale lille gryten som kaffen lages i. Med en briki får du enkelt til skummet, kaimaki , som den greske kaffen skal ha på toppen. Og den koster ikke mange kronene.
Videre skader det jo ikke, når du likevel er i Hellas, å kjøpe med seg noen poser kaffe som er beregnet til gresk kaffe. Da får du den helt riktige smaken. Men om du ikke gjør det kan du bruke en veldig finmalt, pulveraktig kaffe, for eksempel en ikke for kraftig espressokaffe. Det blir ikke helt det samme, men…

Gresk kaffe og briki

Greske komfyrer har gjerne en bitteliten kokeplate som passer til en briki. Mange koker også kaffen på en primus, som de har stående på kjøkkenet bare til dette bruket. Gidder du ikke rote fram primusen (er det forresten noen som har primus lengre?), så velg den minste platen på komfyren din.

I Hellas serveres kaffen usøtet (sketos), halvsøt (metrios) eller søt (glykos). Det finnes enda søtere varianter også, men tro meg, de vil du ikke drikke.

  • Per kopp:
  • vann tilsvarende en espressokopp, ca  0,75 dl
  • 1 toppet ts kaffe
  • eventuelt sukker, 1 eller 2 ts  etter smak (se over)

Ha kaffe, vann og ev sukker i briki’en og sett den over varmen. Rør med en teskje mer eller mindre hele tiden. La briki’en stå på varmen helt til det danner seg skum på toppen, og kaffen er akkurat på kokepunktet. Når du ser den første boblen tar du kaffen av varmen, heller den forsiktig i en liten kopp (espressokopp), og venter med å drikke i et par minutter, så kaffegruten får synke til bunns.
Drikk kaffen sammen med et glass kaldt vann, på gresk vis.

For print, kopier url: http://wp.me/p14Y1j-iH og trykk på knappen: Print

Lemonouzo

Hvis du synes at det greske anisbrennevinet ouzo er godt, og også synes sitron er godt, da skal du lage dette – og det blir farlig godt. Ouzoen beholder sin karakter, men får et lett sitronpreg i tillegg, og sukkeret runder av smaken litt.
Bruk helst økologiske, uvoksede sitroner. Om du ikke får tak i det, må du vaske og skrubbe sitronene omhyggelig. Du trenger:

  • skall av 4 sitroner
  • 3,5 dl ouzo
  • ½ dl sukker

Strimle sitronskallet, bruk bare det gule. Det gjøres enklest med en potetskreller.
Hell ouzo i et stort glass med lokk og ha oppi sitronskallet og sukkeret. La glasset stå på kjøkkenbenken en ukes tid, mens du vender og snur litt på det et par ganger til dagen.
Sil bort sitronskallet gjennom en finmasket sikt, og hell drikken på flaske.
Drikk lemonouzoen av små glass, romtemperert eller kjøleskapskald, og ha en vannskvett i glasset om du vil. Og husk at grekere aldri drikker ouzo uten også ha litt å spise til!

For print, kopier url: hhttp://wp.me/p14Y1j-b3 og trykk på knappen: Print

Ariani / Yoghurtdrikk

Ble det litt for mye å drikke i går? Ariani er en gresk yoghurtdrikk som sies å kurere bakrus. En oppfriskende sommerdrikk er det også, så Ariani har mange velkomne egenskaper. Drikken kommer opprinnelig fra Tyrkia, og i Hellas drikkes den særlig i de nordøstre områdene.
Ariani smaker som en slags luftig, salt kulturmelk, og når du er i Hellas kan du også kjøpe ferdiglaget Ariani på flaske.

Er du skeptisk, sløyf saltet og miks noen knuste bær, litt fiken, banan eller annet mykt fruktkjøtt sammen med yoghurten.

  • Per glass:
  • 1,5 dl gresk yoghurt (ev. matyoghurt)
  • 1,5 dl iskaldt vann
  • salt etter smak

Bland alt i et litermål eller lignende. Bruk stavmikser og miks til det skummer. Hell i høyt glass, og drikk mens det er kaldt.

For print, kopier url: http://wp.me/p14Y1j-64 og trykk på knappen: Print

Rakomelo / «gløgg» på gresk

Vi tenker vel helst på Hellas som et sommerland med varm sand, hete vinder og støvete gater, men det blir vinter der også. Hellas har flere skisportsteder, og selv i de mildeste strøkene, som Nafplio, kan gradestokken i verste fall krype ned mot null. Og da drikker grekerne Rakomelo, en drink som er perfekt også i norsk adventstid og jul, da den består av søt honning og julekryddere som kanel og nellik.

Nå kan det jo godt hende at du verken har eller får tak i det greske brennevinet raki, tsipoura, tsikouda (kjært barn osv…) Fortvil ikke, et hvilket som helst blankt brennevin duger. Vodka vil framheve honning- og kryddersmaken, men bruk grappa om du vil ha mer karakter, mer lik den originale Rakomeloen.

  • 75 ml raki eller annet brennevin (se over)
  • 1 ts gresk timianhonning eller annen flytende honning
  • 1/2 kanelstang
  • 1 nellikspiker

Ha alt i en liten gryte og varm det sakte og forsiktig til honningen smelter og det begynner å ryke. Fjern kanelstang og nellik. Kanelstangen kan selvsagt brukes om igjen om du lager mer rakomelo. Drikk mens det er varmt!

Nok til to shots-glass eller én liten (i gresk målestokk) drink.
For print, kopier url: http://wp.me/s14Y1j-rakomelo og trykk på knappen: Print

Frappé / Iskaffe

Det høres kanskje ut som noe fransk, men denne kaffedrikken er så gresk som det går an. Oppfunnet i Thessaloniki i 1957, har den spredt seg til hver krik og krok i Hellas, og skal supes langsomt i selskap med et glass vann. De grunnleggende ingrediensene er pulverkaffe, vann og isbiter, mens sukker og kondensert melk («Viking-melk») kan tilsettes etter smak. Uansett hva du velger å tilsette, må en Frappé drikkes gjennom et sugerør. Ikke bare er dette nødvendig på grunn av det ganske så bitre skummet, det skal også brukes til rett som det er å røre gjennom kaffen. Til ett høyt glass trenger du:

  • 2 ts pulverkaffe, så mørk/kraftig som mulig
  • kaldt vann
  • isbiter
  • Valgfritt:
  • sukker, 2 eller 4 ts *)
  • kondensert melk

Med stavmikser: Ha kaffe, ev sukker og en vannskvett i et høyt glass. Pisk dette til et virkelig tykt skum dannes. Fyll isbiter i glasset. Fyll opp med vann. Topp opp med en skvett melk hvis du bruker det.
Med shaker/glass med tett lokk: Ha kaffe, sukker og en vannskvett i shakeren, sett på lokk og rist til det danner seg et skum. Fyll frappéglasset med isbiter, hell over kaffeblandingen, og fortsett som forklart over.

*) Mengden av sukker er helt opp til deg. I Hellas, kan du bestille Frappé i disse variantene:

  • Sket0: Uten sukker
  • Metrio: 2 ts sukker
  • Glyko: 4 ts sukker
  • Hvis du legger til «me gala» for å bestille kaffen din, vil du bli servert Frappé med melk.

Altså: Ena Frappe, sketo me gala, parakalo! (En Frappé, usøtet, med melk, takk!)
For print, kopier url: http://wp.me/s14Y1j-frappe og trykk på knappen: Print