Category Archives: Alt annet enn oppskrifter

Sommerserie: Jeg anmelder gresk vin fra polet uten å ha greie på det, del 5

Denne gang: Lyrarakis Vilana, kr 165,-

Siste testvin, og her var jeg tilbake i Nafplio, gitt! For denne vinen smakte som husets vin på en av tavernaene vi pleier besøke i Nafplio. Jag kan bare ikke huske hvilken taverna! Jeg har vridd siste dråpe ut av hjernen, og kommet fram til at det er en av de som ligger i bydelen Pronia, men jeg kommer ikke videre.

For deg betyr det neppe noe, med mindre du skal til Nafplio snart. Jeg vet at vi liker den husvinen godt, men det er faktisk mange gode matviner i Hellas, iallfall om du velger den hvite. Og de kommer på store dunker og koster ofte 5 euro eller mindre for en «kilo», altså én liter.

Lyrarakis Vilana er tørr og frisk og ganske lett, den har en pirrende syrlig ettersmak som henger lenge på den delen av tungen som vender mot jekslene, og var ikke det spesifikt så vet ikke jeg. Den dufter lett mineralsk, og smaker grønne epler som såvidt er modne, kanskje ikke helt modne heller. Jeg, som elsker knusktørre viner er godt fornøyd. Du må like knusktørre viner for å like denne, gjør du det er det et veldig hyggelig bekjentskap.

Vinen er fra fjellene på Kreta, og navnet på vinen er også en drue som stort sett bare dyrkes der. Neste gang jeg er på den tavernaen med den gode husvinen skal jeg spørre om den er en vilana, tenk så stas for meg om jeg har rett (og så flaut om jeg tar feil)!

Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.

Sommerserie: jeg anmelder gresk vin fra polet uten å ha greie på det, del 4

Denne gang: Mylonas Naked Truth, kr 197,-

Det første du merker når du skjenker deg et glass Naked Truth er at den er veldig gul. Nesten morgenurin-gul. Oransjevin-gul om jeg skal være snill, og så ligger den også med skallene i 20 dager, så den kvalifiserer vel til å være det? Det andre er at den ikke dufter noe særlig. Det tredje er at den smaker friskt og syrlig og, i mangel av bedre ord, grønt. Den smaker altså ikke som den ser ut, og det skal den i grunnen være glad for. Den har en lang og deilig ettersmak, det prikker syrlig på tungen, men i ganen leker det som duften av hvite blomster hadde smakt, om slik noe kunne smakes. 

Savatiano er en av de druene det dyrkes mest av i Hellas. Mangfoldige savatiano-druer dyrkes i Attika, altså området rundt Athen, og mye brukes til retsina, den kvaeberikede hvitvinen Hellas er berømt eller beryktet for, alt etter hvem du spør. Denne vinen, Naked Truth, er langt ifra retsina, men en bunnsolid, tørr hvitvin som jeg vil nyte på terrassen eller sammen med gresk mat. Den er kanskje ikke ekstremt unik, til gresk hvitvin å være, men den er så lettdrikkelig at det er vanskelig å nøye seg med bare ett glass. 

Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.

Sommerserie: jeg anmelder gresk vin fra polet uten å ha greie på det, del 3

Denne gang: Lyrarakis Assyrtiko Vóila, kr 209,-

Har du sett vinmarkene på Santorini, vet du at druestokkene tvinges til å lage sine egne markkrypende reir i den vulkanske jorda, hvor hver eneste dråpe av morgenduggen utnyttes til fulle, og hissige vinder med stikkende sand ikke kan ødelegge de delikate fruktene. At en solbakt øy som Santorini kan produsere så knusktørre viner et et under i min bok, men det kan de altså, og det har de gjort i minst 3500 år. En av de druene er assyrtiko, og vinen de gir oss er min hvite favoritt. 

Men det er ikke bare på Santorini det dyrkes assyrtiko, selv om druen kommer derfra, og dagens vin, Vóila, kommer fra Kreta. (Hvorfor et fransk navn? Det er jo… jålete! Greske viner bør ha greske navn, men det er sikkert bakstreversk av meg å si.)

Vóila er leskende, den er frisk, den er innsmigrende lettdrikkelig, den er crisp og syrlig og tørr og en tanke mineralsk. Og jeg liker den, men den mangler det fascinerende hintet av salt, som en assyrtiko skal ha. Det er iallfall det jeg tenker først, men så kommer det visst snikende, et yrlite hint av salt. Eller gjør det det? Kanskje er det innbilning? Hvordan klarer de det, vinkjennerne, å være sikker på at de smaker det som faktisk er der, ikke det som bør være der? Vel, det er vel derfor man utdanner seg, tenker jeg.

Tilbake til vinen: Den er full av smektende smaker, den er deilig! Jeg drikker den svært gjerne igjen, men en urtypisk assyrtiko, slik jeg kjenner dem fra min lokale vinhandler i Hellas og som kjøper sine flasker fra Santorini, det er det ikke. Kanskje er det den kretinske jorda kontra vulkanjorda som utgjør forskjellen? 

Og her er et ganske så forbannet PS: Den rimeligste assyrtikoen fra Santorini vi får tak i på polet nå koster 400 kroner. Her må innkjøperne kjenne sin besøkelsestid, og skaffe gode, (forholdsvis) rimelige assyrtikoer snarest! I Hellas får jeg flere deilige Santorini-assyrtikoviner til ca 10 euro/100 kroner flaska, dvs at de vil koste ca 200 her i landet inkludert alt staten ubludt håver inn per flaske. Nå føler jeg, litt, at jeg skriver som i et kommentarfelt i Nettavisen, men det får våge seg.

Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.

Vinranke som er reirformet, dvs en “kouloura” på Santorini, (Wikimedia commons)og for sammenligningens skyld – slik de pleier å se ut:

Sommerserie: jeg anmelder gresk vin fra polet uten å ha greie på det, del 2

Denne gang: Xinomavro Rosé, Thymiopoulos, 210 kr.

Sist gang var jeg ikke så begeistret for Xinomavro’en til Ole Martin Alfsen, men denne Xinomavro-roséen sitter presis der den skal! Den har akkurat den wow-faktoren en xinomavro skal ha, nemlig den dybden, dette litt mer enn hintet av krydder, sopp, oliven og mørkerødmende, moden frukt som en slik rosévin skal ha. Dette er vin med mye, deilig umami! Som i den forrige er her også mye deilig syre, men denne vinen klarer balansen mellom syren og den ganske så komplekse smaksfesten mye bedre. Dette er snob, som vi sier i Stavanger, dette er en dyprosa Xinomavro jeg kommer til å kjøpe igjen. Og igjen. Er den perfekt? Nei, den kunne kanskje vært en smule mer silkemyk i ytterkantene. Det er ikke hundre prosent fingerspissfinesse her, men vi nærmer oss så absolutt. Det er et svermeri av en vin til en fet tohundrelapp.

Funfact for språknerder: xino er gresk for sur, men er også ordet vi buker for å beskrive en tørr vin, og mavro betyr svart, mørk. Xinomavro = en tørr/syrlig, mørk drue.

Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.

Sommerserie: Jeg anmelder greske viner fra polet uten å ha greie på det, del 1

I dag: XIN OMA rosé, Ole Martin Alfsen, 200 kr

Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.

Navnet, XIN OMA, forteller oss at dette er en rosévin mekket på xinomavro-druen, kjent for sin smak av mørkerøde frukter, oliven, tobakk, krydder, jord… En rødvin basert på xinomavro har mye smak, mye tanniner og syre, men uten å være overveldende. I Hellas er rosévin basert på xinomavro-druen en favoritt, så jeg er glad at polet har tatt inn slike viner.

De greske xinomavro-rosévinene jeg liker har et særpreg, nemlig et hint av fruktig og krydret rødvin som ligger og leker der i bakgrunnen, uten å slåss med friskheten som jeg synes roséviner skal ha. De er knusktørre først, de beste xinomavro-roséene, men ettersmaken er en balansert blanding av lekker, frisk syre og et hint av kick-ass, aromatisk krydder og mørk, moden frukt. XIN OMA er nesten bare syrefrisk, med et lite snev av noe blomstrende inni der et sted. Det er på ingen måte skvip, men det mer mineral-kraft enn hint av krydder- og mørkerød frukt-kraft. I en blindtest hadde jeg nok tenkt hvitvin. Deilig, enkel sommerhvitvin på balkongen, men uten noe særpreg. Synd!

Den kan lagres noen år, da, mulig det utvikler smaken noe?

Neste uke nok en vin basert på denne druen: Rosé de Xinomavro.

Sommervisitt i mitt Nafplio

Så ble det endelig Hellas igjen! To uker i juli, for å treffe kjæreste og gode venner, for å bo i leiligheten min igjen, og for å endelig kjenne på følelsen av å være i mitt andre hjem, Nafplio. Det ble noen så utrolig herlige dager, i gamlebyen, i parker og på strender, på utekafeer og tavernaer, over kaffe, vin, fisk og de deiligste grønnsaksretter. Som jeg har savnet alt dette! Det var også godt å se at i byen min gikk livet sin vante gang, selv med munnbind og håndsprit, og det var spennende å besøke nyåpnede steder.

Jeg deler noen bilder med dere, fra min korte, men nydelige Nafplio-ferie.

Fra gamlebyen i Nafplio, Platia Trion Navachon.
Gamlebyen i Nafplio, bougainvillea i Amalias-gaten.
Fine selv på bakken!
Et kunstprosjekt ved Agios Georgios-kirken i gamlebyen
Fra ferskvaremarkedet, som frister med sin fargerike overflod hver onsdag og lørdag.
En vindfull dag på bystranden Arvanitia.
Karathona-stranden en fredelig kveldsstund.
En ny taverna i Nafplio, Espero, serverte én av så mange deilige middager.
Kvelden faller på, og lysene tennes på Palamidi-borgen. Bildet er tatt fra den nye stilige takbaren/takrestauranten på Liberty Hotel ved Endekati (info for lokalkjente der, altså).
Bourtzis silhuett i solnedgang. (Bedre enn elg.)
Med kjæresten på Plektiro i gamlebyen, hvor vi drikker vin og nyter livet (og gjensynet).

Jeg avslutter med tre matbilder. (Jeg tok selvfølgelig mange flere, men tenker at dere synes det er mer enn nok med tre!) På det første nyter vi rødbeter, skordalia og marinerte sardiner, deretter følger et par bilder med varianter av nygrillet fisk.

Jeg vet at reise over landegrensene har vært, og er, omstridt. Jeg hadde ikke reist uten å være fullvaksinert, men jeg tenker det får være opp til hver enkelt, bare man følger lover, regler og anbefalinger både i landet man er i og når man kommer hjem til Norge. Håper alle har hatt en fin sommer, enten dere var her eller der!

Om et par uker blir det et mindre kontroversielt tema, nemlig høstens første oppskrift.

Grekernes yndlingsmat

Olivemagazine.gr har, ved hjelp av sine lesere, kåret de hundre mest populære rettene i Hellas. Her får du de første 30 på listen, med link til min oppskrift, om jeg har en. Her på bloggen er kleftiko den største vinneren, den ligger milevis over alle andre oppskrifter når det gjelder besøk. Men den står ikke engang på magasinets liste!

  1. Gemista / Fylte grønnsaker
  2. Patates tiganites / Frityrstekte poteter
  3. Mousakas
  4. Choriatiki salata / Gresk salat
  5. Makaronia me kima / Pasta med kjøttdeig
  6. Pastitsio
  7. Souvlakia / Grillspyd
  8. Keftedakia / Kjøttboller
  9. Gigantes plaki / Limabønner i tomatsaus
  10. Spanakopita / Spinatpai
  11. Pitsa / Pizza
  12. Avga matia / Speilegg (!)
  13. Psari psito / Grillet fisk
  14. Xorta diafora / Chorta
  15. Tyropita / Ostepai
  16. Dakos / Salat med grove kavringer
  17. Lachanodolmades / Kålrulletter
  18. Kagianas (strapatsada) / Tomat- og eggerøre
  19. Melitzanes papoutsakia / Aubergine-småsko
  20. Giouvetsi me kreas / Giouvetsi med kjøtt
  21. Garidomakaronada / Pasta med reker
  22. Garides / (f.eks) Saganaki
  23. Barbouni tiganito / Pannestekt mulle (en fisk)
  24. Paidakia / Lammekotletter
  25. Bakaliaros Skordalia / Torsk med hvitløkspuré
  26. Biftekia / Karbonader
  27. Zouzoukakia / Kjøttboller i tomatsaus (scroll ned)
  28. Fakes / Linsestuing
  29. Revithia soupa / Kikertsuppe
  30. Fasolada / Bønnesuppe

Som vanlig tar bloggen nå sommerferie. Håper dere får en fin ferie, selv om noen av dere (meg inkludert) vil savne Hellas i år, og ta godt vare på dere selv!

Romantisk ferie i vakre Nafplio

Gamlebyen i Nafplio, sett fra Palamidi

Nafplio på Peloponnes, omlag 15 mil fra Athen, kalles Hellas’ frierihovedstad. Årsaken er at den er så romantisk at unge, greske par strømmer dit for å forlove seg. Nafplio har vært ordentlig hovedstad også, før Athen fikk den jobben i 1834, og store deler av byen ble fredet etter dette. Derfor er gamlebyen svært godt bevart, med sine smug, trapper og vakre, pastellfargede hus. Den er omgitt av sjø på tre kanter, og solnedgangen nytes best fra havnepromenaden sammen med et glass vin, spør du meg. Til Nafplio kan du reise hele året, hver sesong har faktisk sin sjarm der. Og det har også grekerne forstått, for de besøker Nafplio året rundt. 

Jeg har hatt feriebolig i Nafplio i snart femten år, og går aldri lei av byen. Her får du gode tips til hva du kan fylle en ferie i Nafplio med. Trykk på linkene om du vil lese mer, de leder deg til mitt hundre prosent reklamefrie nettsted, VisitNafplio.

Syntagma-plassen i gamlebyen, Palamidi i bakgrunnen

Høydepunkt

  • Gamlebyen, så klart. Her kan du bruke mange timer bare på å rusle rundt, utforske, samt sitte på en fortauskafé og betrakte omgivelsene. 
  • Pronia, den gamle arbeiderbydelen, særlig den livlige hovedgaten 25. Martiou. Dette er gresk hverdagsliv på sitt beste.
  • Borgene. Nafplio er omgitt av tre borger, og den mest imponerende er Palamidi, reist av venezianerne på 1700-tallet og svært godt bevart. Akronafplia er byens eldste borg, faktisk lå hele Nafplio innenfor denne borgens murer for endel hundreår tilbake. Ute i bukten ligger vesle Bourtzi, akkurat nå under rehabilitering, men i skrivende stund kan den likevel besøkes. Alle de tre borgene byr også på praktfulle utsikter over byen og landskapet omkring.
  • Det er mange fine turer i nærområdet, gode sko og en vannflaske er alt du trenger. Og kanskje solhatt og solkrem? Det finnes også bysykler du kan leie for en rimelig penge.
Bydelen Pronia

Shopping

  • Markedet hver onsdag og lørdag. Det bugner av frukt og grønt på det livlige markedet, ett av de største på Peloponnes. Kjøp gjerne oliven, druer, honning, nøtter, olivenolje og vin. 
  • I både gamlebyen og nybyen er det et vell av små, uavhengige butikker, som selger klær, vesker, smykker, sandaler og gaver. Det finnes et lite antall suvenirbutikker også, men de er det bare å styre unna.
Markedet, som er i 25. Martiou-gaten onsdag og lørdag formiddag

Sol og bad

Nafplio er ikke en typisk badeby, men en liten bystrand, Arvanitia, ligger fint og sørvendt under Palamidis bratte vegger. På gamlebysiden kan du også ta klippebad fra Banieres. Tre kilometer unna ligger lange, som regel fredelige, Karathona, det går buss dit i juli og august, og hele året går bussen til feriebyen Tolo og deres lange, men som regel ganske travle strand. Leier du bil er det et vell av strender du kan besøke i nærheten. 

Bystranden Arvanitia, sett fra Akronafplia

Spise og drikke og sove

  • Det kryr av gode tavernaer! Jeg styrer unna de i restaurantgaten Staïkopoulos, men ellers er det veldig mye bra å velge blant – ikke minst i Pronia. Her er mine favoritter akkurat nå, både når det gjelder mat og drikke. Men husk å spise som en greker!
  • Det lønner seg å bestille hotell/pensjonat tidlig, de fylles opp fortere enn du kanskje skulle tro. Her er noen forslag.
Det kryr av koselige spisesteder – og i mai slår bougainvilleaen seg ut i fullt flor

Utflukter

  • Epidavros er kanskje verdens best bevarte amfiteater fra antikken, og i juli og august kan du til og med oppleve teaterforestillinger her. Helt magisk! Men så absolutt verd et besøk utenom også.
  • Mykines og Tirintha er to mykenske byer, «alle» skal se Mykines, jeg foretrekker faktisk Tirintha. Men bikubegraven ved Mykines er et virkelig imponerende syn.
  • Hydra og Spetses er to vakre øyer du enkelt kan besøke ved å ta buss til Tolo og så dra på dagstur med Pegasus Cruises, iallfall i sommerhalvåret. Hydra er spesielt spektakulær, med sine bilfrie gater og hvite sukkerbithus. 
  • Nemea er den antikke byen hvor det vært fjerde år ble arrangert idrettsmesterskap. Ja, akkurat som i Olympia! 
  • Fjellandsbyer, fiskerlandsbyer, vakker natur, du finner et vell av tips på VisitNafplio, enten du vil dra på korte eller lange utflukter.
Amfiteateret i Epidavros

Krystallisert honning, fiks den i en fei!

P1350293

Honning har tilnærmet evig holdbarhet! Det står som oftest en utløpsdato på glasset, men den trenger du slettes ikke bry deg om. «Hvis honning oppbevares lufttett slik at fuktighet ikke trenger inn, er det riktig at den kan holde seg nesten ubegrenset. Den ekstreme holdbarheten skyldes en kombinasjon av høyt sukkerinnhold, lavt vanninnhold og spesielle enzymer», skriver Illustrert Vitenskap.

Det viktigste er å oppbevare honningen riktig. Hold lokket helt lukket slik at fuktighet ikke kommer til, og oppbevar den mørkt og helst kjellerkaldt, iallfall om den skal stå i årevis. Bruk rene redskaper når du forsyner deg av honningen, og tørk godt av honning som kommer i skrurillene øverst, slik at du kan lukke glasset ordentlig tett og godt.

P1350288 copy

Noen ganger krystalliserer honningen seg, slik som på bildet over til venstre. Det er ikke tegn på dårlig kvalitet eller ødelagt honning, men en helt naturlig prosess. Dog, delikat er det jo ikke. Heldigvis er hjelpen nær: Sett glasset (med lokk) i en liten kasserolle, og fyll på vann til det dekker honningen. La dette stå på svak varme på komfyren til honningen er jevn og flytende igjen, det tar ikke lange stunden.

Honningen aller øverst er forresten kastanjehonning laget i Messinia på Peloponnes. Den er uten sidestykke den beste honningen jeg har smakt, en særpreget og kompleks honning, med lag på lag av aromaer. Den er rikt mørkebrun, bittelitt mindre søt og bittelitt mer bitter enn andre honninger, og jeg elsker den. Jeg skulle kjøpt flere glass!

(For ordens skyld: dette er verken spons eller reklame, bare pur honning-glede.)

Granateplerensing

IMG_3388.jpg

Granatepler dyrkes og spises i rikt monn i Hellas, særlig i salater. Ikke bare setter granateplefrø en skikkelig spiss på salaten, de er så vakre også! Her er en oppskrift på en granateplesalat, og her en fristende formkake med granateple.

IMG_3390.jpg

Men det er så sølete å få ut frøene! Den beste metoden har jeg lært av God Morgen Norge-kokk Wenche Andersen: Del granateplet i båter, seks stykker, f.eks. Bruk en plastikkpose, legg inn en båt og gni frøene ut. Gjør det samme med resten av båtene. Null søl! Noen av de hvite hinnene gnis også løs, men hell frøene på en tallerken, så er det enkelt å fjerne dem.