Denne gang: Mylonas Naked Truth, kr 197,-
Det første du merker når du skjenker deg et glass Naked Truth er at den er veldig gul. Nesten morgenurin-gul. Oransjevin-gul om jeg skal være snill, og så ligger den også med skallene i 20 dager, så den kvalifiserer vel til å være det? Det andre er at den ikke dufter noe særlig. Det tredje er at den smaker friskt og syrlig og, i mangel av bedre ord, grønt. Den smaker altså ikke som den ser ut, og det skal den i grunnen være glad for. Den har en lang og deilig ettersmak, det prikker syrlig på tungen, men i ganen leker det som duften av hvite blomster hadde smakt, om slik noe kunne smakes.
Savatiano er en av de druene det dyrkes mest av i Hellas. Mangfoldige savatiano-druer dyrkes i Attika, altså området rundt Athen, og mye brukes til retsina, den kvaeberikede hvitvinen Hellas er berømt eller beryktet for, alt etter hvem du spør. Denne vinen, Naked Truth, er langt ifra retsina, men en bunnsolid, tørr hvitvin som jeg vil nyte på terrassen eller sammen med gresk mat. Den er kanskje ikke ekstremt unik, til gresk hvitvin å være, men den er så lettdrikkelig at det er vanskelig å nøye seg med bare ett glass.
Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.
Gresk mat! 