Denne gang: Lyrarakis Assyrtiko Vóila, kr 209,-
Har du sett vinmarkene på Santorini, vet du at druestokkene tvinges til å lage sine egne markkrypende reir i den vulkanske jorda, hvor hver eneste dråpe av morgenduggen utnyttes til fulle, og hissige vinder med stikkende sand ikke kan ødelegge de delikate fruktene. At en solbakt øy som Santorini kan produsere så knusktørre viner et et under i min bok, men det kan de altså, og det har de gjort i minst 3500 år. En av de druene er assyrtiko, og vinen de gir oss er min hvite favoritt.
Men det er ikke bare på Santorini det dyrkes assyrtiko, selv om druen kommer derfra, og dagens vin, Vóila, kommer fra Kreta. (Hvorfor et fransk navn? Det er jo… jålete! Greske viner bør ha greske navn, men det er sikkert bakstreversk av meg å si.)
Vóila er leskende, den er frisk, den er innsmigrende lettdrikkelig, den er crisp og syrlig og tørr og en tanke mineralsk. Og jeg liker den, men den mangler det fascinerende hintet av salt, som en assyrtiko skal ha. Det er iallfall det jeg tenker først, men så kommer det visst snikende, et yrlite hint av salt. Eller gjør det det? Kanskje er det innbilning? Hvordan klarer de det, vinkjennerne, å være sikker på at de smaker det som faktisk er der, ikke det som bør være der? Vel, det er vel derfor man utdanner seg, tenker jeg.
Tilbake til vinen: Den er full av smektende smaker, den er deilig! Jeg drikker den svært gjerne igjen, men en urtypisk assyrtiko, slik jeg kjenner dem fra min lokale vinhandler i Hellas og som kjøper sine flasker fra Santorini, det er det ikke. Kanskje er det den kretinske jorda kontra vulkanjorda som utgjør forskjellen?
Og her er et ganske så forbannet PS: Den rimeligste assyrtikoen fra Santorini vi får tak i på polet nå koster 400 kroner. Her må innkjøperne kjenne sin besøkelsestid, og skaffe gode, (forholdsvis) rimelige assyrtikoer snarest! I Hellas får jeg flere deilige Santorini-assyrtikoviner til ca 10 euro/100 kroner flaska, dvs at de vil koste ca 200 her i landet inkludert alt staten ubludt håver inn per flaske. Nå føler jeg, litt, at jeg skriver som i et kommentarfelt i Nettavisen, men det får våge seg.
Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.
Gresk mat! 