Denne gang: Xinomavro Rosé, Thymiopoulos, 210 kr.
Sist gang var jeg ikke så begeistret for Xinomavro’en til Ole Martin Alfsen, men denne Xinomavro-roséen sitter presis der den skal! Den har akkurat den wow-faktoren en xinomavro skal ha, nemlig den dybden, dette litt mer enn hintet av krydder, sopp, oliven og mørkerødmende, moden frukt som en slik rosévin skal ha. Dette er vin med mye, deilig umami! Som i den forrige er her også mye deilig syre, men denne vinen klarer balansen mellom syren og den ganske så komplekse smaksfesten mye bedre. Dette er snob, som vi sier i Stavanger, dette er en dyprosa Xinomavro jeg kommer til å kjøpe igjen. Og igjen. Er den perfekt? Nei, den kunne kanskje vært en smule mer silkemyk i ytterkantene. Det er ikke hundre prosent fingerspissfinesse her, men vi nærmer oss så absolutt. Det er et svermeri av en vin til en fet tohundrelapp.
Funfact for språknerder: xino er gresk for sur, men er også ordet vi buker for å beskrive en tørr vin, og mavro betyr svart, mørk. Xinomavro = en tørr/syrlig, mørk drue.
Jeg har så absolutt ikke fagkunnskap om vin. Likevel, i over femten år har jeg ivrig besøkt min lokale vinbutikk i Nafplio, fått tips og råd og info fra dyktige ansatte. Så jeg har nok smakt, vurdert og drukket mer gresk vin enn de fleste vinanmelderne i Norge. Jeg har ikke de riktige ordene, kan ikke lingoen og påstår på ingen måte at jeg er noen ekspert. Men jeg vet hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det. I sommer skal jeg smake meg gjennom de rimeligste, greske hvit- og rosévinene på polet. Direkte rimelige er de ikke, da, her ligger vi som regel på tohundrelappen, minst. Jeg er så glad for at polet tar inn ganske mye gresk vin nå, og at greske viner stadig vinner priser og får anerkjennelse som fortjent.
Gresk mat! 